Plutselig englemamma

Mamman til Mathias forteller her sin historie.

23. februar 1998 kl 21.15, ble jeg og sambo kjærester.
Jeg var 14 år og skikkelig nyforelsket i den veldig kjekke 16 år gamle kjæresten min. Min aller største kjærlighet. Vi var unge, så det var litt av og på, men vi fant sammen gang på gang, og endte opp sammen til slutt. I mars i 2007 (fjor) solgte vi leiligheten vår og kjøpte vårt første hus. Samtidig sluttet jeg på p-pillen. Nå skulle vi virkelig stifte familie.

20. april 2007 fikk vi nøklene og flyttet inn. Samme dag tok jeg en graviditetstest. Den var positiv! Spira satt på første forsøk. Midlertidig termin var 28. des 07. Vi gledet oss stort til å bli foreldre, og hele sommeren gikk med på forberedelser til babyen skulle komme. Jeg fikk blodtrykksfall og måtte ta det med ro store deler av sommeren, men det gjorde ingenting. Mer tid til å kose med magen tenkte jeg. 1. august var det rutine-UL. Alt var helt perfekt og vi fikk ny termin. 5.jan 08
24. august var vi på 3D-UL i Trondheim. Vi fikk bilder og film, og de kunne fortelle oss 100% sikkert at vi skulle få en liten gutt.

I løpet av september var vi inne på føden på kontroll et par ganger. Jeg er tidligere laserkonisert (fjernet litt av livmorhalsen), så livmorhalsen er svak. Kontrollene på føden var pga at livmorhalsen hadde begynt å svikte. Men det var ikke så mye ennå.

9. oktober derimot, hadde livmorhalsen gått fra 30 mm til 19 mm, så jeg ble innlagt i hui og hast og fikk Bricanyl intravenøst.
Dagen etter var alt stabilt og greit, så da fikk jeg hjem. (På bursdagen min )
På kontroll noen dagere senere hadde livmorhalsen blitt 24 mm igjen.

14. november ble jeg på nytt innlagt. Denne gangen hadde livmorhalsen gått fra 24 mm til 3 mm (!!!). Legen kunne kjenne hodet til lillegutt når hun tok innvendig undersøkelse. Jeg ble satt på riehemmende drypp, fikk lungemodningssprøyter og beskjed om å holde sengen. Fikk kun stå opp for å gå på do.

Den 16. nov tok de meg av dryppet. Det hadde gjort det det kunne, så nå var det bare å vente å se. Da var jeg nøyaktig 33 uker på vei. Morgenen etter, den 17. klokka 07.15, gikk vannet.

Klokken 06.41 den 18.november 2007 ble vi foreldre til verdens nydeligste lille gutt. Han veide 2400 gr, var 46 cm lang, med en hodeomkrets på 32 cm. Han fikk navnet Mathias. En sykepleier på kuvøsen fortalte oss at Mathias, betyr gave fra Gud. Jeg tror ikke på Gud, men gaven vi fikk verdsatte jeg høyere enn mitt eget liv.

Vi lå på kuvøseposten i et par uker. Mathias viste hvor stor og sunn en gutt han var. Hadde ingen problemer med noenting. Kun litt gulsott, så han lå i lys i nesten 1 døgn. Han var litt trett pga den, så han måtte ha sonde gjennom nesen for å få den melken han ikke orket å suge i seg fra puppen.

5.desember fikk vi ta ham med hjem.  Vi koste oss hele tiden. Sambo tok seg fri fra jobb for å bare nyte de første ukene hjemme med gullet. Alle våre nærmeste fikk møte Mathias, men vi holdt oss mest hjemme og koste oss bare vi tre. Det var herlige dager. Både jeg og sambo elsket alt det innebar å være mamma og pappa til Mathias.

Mathias våknet bare 1 gang mellom klokka 23 og 7. Da fikk han pupp. Han gråt aldri, men smilte (ja faktisk) ofte.

Lørdag 15.desember 2007.
Jeg våkner på nattmorgenen i 6-7 tida av at Mathias vil ha pupp.
Jeg tar ham opp i senga mellom oss og legger ham til puppen. Han ligger og koser seg, og snart sover vi begge to sammen med pappa. Mathias på siden mot meg og puppen.

Klokka 08.04 våkner jeg brått. Jeg ser ned på Mathias og ser at han er underlig blek. Jeg snur ham over på ryggen og ser at han har blitt blå på den ene siden av ansiktet.
Mathias har sluttet å puste.

Jeg roper til sambo at han må ringe 113, samtidig som jeg løper inn på badet med Mathias.

Jeg river av ham pysj'n mens sambo ringer. Vi bytter plass. Jeg snakker med alarmsentralen og forteller sambo hva han skal gjøre. Vi driver HLR. Har egentlig liten anelse hva vi driver med. Sambo har problemer med å puste luft ned i lungene til Mathias.

Vi bytter plass igjen. Jeg prøver å puste luft i lungene hans jeg også, men ikke sjans....panikk, full panikk. Kan virkelig ikke forklare hvordan vi klarte å fortsette HLR i en sånn tilstand. men det går på et vis.

Ambulansene kommer etter noe som virker som en liten evighet. 2 stykker.
Jeg synes det er en lettelse å overgi ansvaret til dem. Dette er folk som kan jobben sin. De klarer nok å redde ham. Dette skal gå helt fint. Må aldri slutte å tenke den tanken. Vet egentlig hvordan det ligger an, men må aldri slutte å tenke at dette skal gå bra.

På badet er det 4 ambulansesjåfører, 2 anestesisykepleiere, og 1 barnelege. Vi sitter på stua sammen med en lege som er med for å se til oss. Jeg ber henne gå å se hvordan det går på badet. Hun kommer tilbake og forteller at det ser ikke så bra ut, men de venter på luftambulanse som skal ta med Mathias til St.Olavs.

Jeg blir dritforbanna! Hvem er det den lege jæ#¤len tror at hun er som sier at det ikke ser bra ut?? Så klart det ser bra ut, vil ikke innse noe annet! Gutten min skal bli helt fin igjen!!

Helikopteret kommer, og jeg får beskjed om å gå og ha på meg klær så jeg kan bli med. mens jeg kler på meg hører jeg at helikopteret letter og drar igjen....
Når jeg har kledd på meg forteller legen at de tok ikke Mathias med til St.Olavs likevel... Han ble kjørt til det lokale sykehuset i stedet.

Først blir jeg kjempeglad! Ja! Det går bra! Han klarer seg så fint at han trenger ikke å dra til St.Olavs! Vi har ham hjemme sammen med oss senest i kveld!!
Legen ser trist på meg, men ingen av oss sier noe. Jeg holder de optimistiske tankene for meg selv. Redd hun skal knuse dem...

Det kommer en tredje ambulanse som tar oss med til sykehuset. På akuttmottaket blir vi møtt av en kuvøsesykepleier. Hun heter Olaug, og senere vil vi oppdage at hun er en engel i form av en liten dame med et enormt hjerte.

Hun tar oss med opp på et rom der vi kan sitte mens vi venter på nyheter fra akutten. Etter noen minutter kommer foreldrene våre.
Ca en halvtime/time etter vi har kommet, kommer en barnelege opp på rommet. En annen en han som var hjemme hos oss. Hun heter Lena. I det øyeblikket hun kommer inn døra kan jeg se hva hun har tenkt å si. Det jeg har visst siden det øyeblikket jeg våknet om morgenen. Det jeg ikke har villet innse. Jeg sier at hun ikke får si noe. Tenker at hvis hun sier det høyt, så er det sant. Hvis hun bare holder munn...hvis vi alle later som ingenting har skjedd....da har det heller ikke skjedd!

Men tilslutt må hun jo si noe...Glemmer aldri de ordene:
"Jeg kommer fra akuttmottaket nå. Vi prøvde alt vi kunne for å redde Mathias, men desverre var det ikke mulig. Jeg beklager så mye, men Mathias er død...."

Hun forteller om hvordan alle som var med i ambulansene og som var på vakt på akuttmottaket har jobbet med ham. Hun forteller også at Mathias sannsynligvis allerede var død da jeg våknet og fant ham. Hun spør om en masse spørsmål for å kartelegge de siste dagene og for om mulig å få noe svar på hva som skjedde... Ingenting er utenom det normale...

Hun går ut, og en av ambulansesjåførene kommer inn. Han hilser fra alle som var med i de to bilene som kom hjem til oss og sier kondolere. Han gråter og beklager at de ikke kunne redde Mathias... Han sier han er så fryktelig lei for det og at han håper at vi vet at de gjorde sitt aller aller beste. Jeg takker ham for en enestående jobb og sier at han må fortelle alle som var med hjem til oss at vi setter veldig stor pris på at de jobbet så hardt for å redde gutten vår.

Etter at han har gått, kommer legen tilbake og forteller at hun har sett gjennom journalen til Mathias og at hun aldri har sett mer perfekt journal. Hun sier at Mathias må obduseres siden han døde hjemme. Olaug spør om vi har lyst til å se og holde Mathias. Jeg vil ikke til å begynne med og sier nei.

Sambo vil veldig gjerne. Hun går for å stelle og gjøre greit og kommer tilbake etter en stud for å si at hun nå har trillet ham inn på naborommet og at den som vil kan få gå inn dit for å se ham. Olaug spør meg en gang til om jeg ikke vil se ham. Hun sier det vil gjøre meg godt. Jeg blir til slutt med, og jeg, sambo og Olaug går inn på naborommet.

Der står en av sykehusets barnesenger. På bordet er det tent to hvite lys. Jeg går sakte bort til sengen. Under den lille blå dyna ligger babyen min. Blek og kald. Han er virkelig død. Jeg løfter ham inntil meg og setter meg i en stol mens jeg bysser ham ,synger "Trollmor" og kysser ham på panna. Så er det pappans tur til å holde før foreldrene våre får komme inn og se ham.

Neste dag drar vi tilbake og får se ham og holde ham igjen. Mandag drar vi for å se ham og holde ham nok en gang før han skal til Trondheim for obduksjon dagen etter.

Onsdag formiddag kommer han tilbake fra Trondheim. Vi tar med de klærne som vi forbinder mest med Mathias'n vår, et teppe som er hans, bamsen han fikk av onkelen sin, to bilder av ham sammen med mamman sin og pappan sin, et gullkors og et hjertesmykke som kan deles i to. Så drar vi for å se gullet vårt.
Olaug lurer på om vi vil stelle ham selv. Vi takker nei. Vi vil gjerne at Olaug gjør det istedet. Vi føler vi har så gode minner fra stellene vi gjorde når han levde. Har ikke lyst til å se obduksjonssårene. Vi sender klærne og teppet med henne og venter på at hun skal komme å hente oss.

Etter en halv time kommer hun og tar oss med til bårerommet.
Der inne står det en liten hvit kiste på et bord. Oppi den hvite kista ligger Mathiasen vår. Så fin og god. Han har fått på seg klærne sine. Blant annet en lue og et par votter som jeg strikket til ham når jeg gikk gravid. Vi legger oppi bildene og bamsen. Så deler vi hjertet i to, trer den ene halvdelen inn på kjedet til gullkorset, og tar på ham smykket. Den andre hjertehalvdelen tar jeg på meg rundt halsen. Nå har vi en forbindelse uansett hva som skjer føler vi.

Vi gir den nydelige gutten vår et kyss på kinnet og på panna før vi sier farvel. Dette er siste gang vi ser ham.

Fredag den 21. desember 2007 gjør vi det vi aldri trodde vi kom til å gjøre... Vi begraver babyen vår. Vår førstefødte lille sønn med de gode varme blå øynene og den fløyelsmyke huden. Men han lever videre i minnene vi har om ham og i kjærligheten vi har til ham. Vi elsker ham fortsatt høyere enn himmelen. Det kommer vi alltid til å gjøre.
 
Vi skrev minneordene til Mathias selv. Men presten måtte lese dem opp, for hverken jeg eller pappa'n var i stand til det.

------------------------------------------------------------------------------

Minneord over Mathias’n vår
Klokken var 06.41 en tåkete morgen. Kraftige skrik fra en liten gutt. Kalenderen viste 18. november, og du, verdens største vidunder, hadde akkurat kommet til verden. Nesten 7 uker før du skulle. Du hadde ikke tid til å vente lenger. Lik din pappa fra første dag. Du ble tørket av og fikk en flanellsklut rundt deg, før mamma fikk se deg skikkelig. Du hadde store, gode, blå øyne og myke sterke hender. Silkeglatt, mørkt hår og ganske store føtter. Mamma og pappa lo litt, for de var jo så søte. Mamma fikk deg på brystet i bare et par minutter før de tok deg med igjen. Verden var så mye kaldere enn mammas mage, så du måtte legges i kuvøse. Men mamma følte seg helt trygg. Pappa passet jo på deg. Etter 10 minutter kom pappa tilbake. “Han er det nydeligste barnet i hele verden.” sa han, og vi var enige om at det var helt utrolig at vi hadde gjort en så god jobb. “Han ser ut som en Mathias”, sa pappa. Det var det navnet oldefar foreslo noen uker før. Mamma ville se om hun var enig før de bestemte seg. Etter noen timer var mamma sterk nok til å besøke deg på kuvøseavdelingen. Du lå der så rolig på magen inni den gjennomsiktige kuvøsen. Du så så liten ut, men likevel så trygg. Du lå med øynene åpne og du var så klar i blikket og så våken. Mamma hadde hendene inni kuvøsen og strøk deg forsiktig på ryggen mens hun sang “Trollmor” for deg og fortalte deg hvor høyt hun elsket deg. Du så henne i øynene hele tiden. En sykepleier kom og spurte om du hadde noe navn. Mamma nølte ikke. “Han heter Mathias.”
Etter bare 2 dager ble du lagt i ordentlig seng i stedet for kuvøsen. Du var jo så sterk, sunn og frisk. Trengte ikke hjerte/respirasjons-overvåkningen lenger heller. Bare en varmemadrass så ikke overgangen skulle bli for stor. Men det tok ikke mange dagene før den også ble tatt bort. De siste dagene på kuvøseavdelingen fikk mamma og pappa ha deg på rommet sitt hele døgnet. Du var så god og rolig. Du gråt sjelden, og protesterte bare når puppen var litt forsinket. Smilene satt løst hos deg, Mathias. Sykepleierne sa at du var en usedvanlig fornøyd gutt, og det var tydelig at du følte deg trygg og elsket. Men hvem kan vel la være å elske en så vidunderlig nydelig gutt?
Når du var 2 uker og 3 dager gammel, fikk vi ta deg med hjem. Pappa tok seg fri fra jobb, og var bare hjemme sammen med deg og mamma. Han koste seg så mye sammen med deg. Nøt bare det å være pappa. Du og pappa hadde en fast rutine hver dag. Når du hadde fått mat, lå du i sengen sammen med pappa en stund før dere sto opp. Det syntes pappa var den beste tiden på hele dagen. Da var det bare dere to.
Du viste tidlig hvem du var, og hva du likte. Du gren på nesen hvis du ikke ville ha vitaminene dine, og ga klar beskjed hvis det var noe du ikke likte. Mamma forsøkte å lure deg til å ta dem, men du gjennomskuet henne raskt og godtok ikke vitaminene uansett. Pappa forsøkte også, men måtte bare gi seg. Du hadde så sterk en vilje.
Du var glad i musikk og helst skulle den være litt høy. Da ble du rolig og avslappet. Og det du likte best var når mamma og pappa sang “Trollmor” for deg.
Besøk var du veldig glad i, og du sjarmerte både oldeforeldre, besteforeldre, tanter og onkler. Det aller beste var å bli holdt i fanget til noen som var glad i deg. Og det ble jo alle som fikk møte deg.
Og mamma og pappa elsket deg over alt på jord. Derfor var det så tungt og sårt at du måtte forlate oss så raskt igjen. Du ble nesten 4 uker gammel, før du sovnet rolig inn oppi sengen sammen med mamma og pappa. Det var natt til lørdag 15.desember klokka 6. Du skulle få et av nattmåltidene dine, og fikk puppen i munnen. Lå så godt under dyna til mamma. Da holdt du deg så varm og god. Men når mamma våknet igjen klokka 8, hadde livet forlatt deg. Ambulansene kom, og de kjempet hardt alle sammen. Men det var ikke noe håp mer. Du hadde forlatt oss.
Vi fikk se deg etterpå. Du så nesten ut som du sov. Men denne gangen våknet du ikke mer. Mammas lille bolle og pappas lille ramp er død. Og vi har mistet den største gaven vi noen gang har fått. Det er så meningsløst og urettferdig at vi ikke fikk beholde deg lenger, men du var nok for god og fin for denne verden.
Takk for alt det gode og fantastiske vi fikk gjennom deg, Mathias. Du ga livet vårt mening før du dro.

----------------------------------------------------------------------------- 

Vi har fortsatt tunge tanker innimellom. Vi var vel begge innom tanken på å avslutte våre egne liv flere ganger de første månedene... Men det har heldigvis bare blitt med tanken ennå. Vi får god profesjonell hjelp til å takle tapet og sorgen, og nå har jeg endelig begynt å tro at jeg skal klare å bli helt lykkelig igjen!

Det blir lengre mellom hver nedtur, og nedturene blir kortere.

5. januar 2008 hadde vi møte med barnelegen og Olaug. Da fikk vi bekreftet at Mathias døde i krybbedød. Det de vet om krybbedød er at barna kjenner ikke smerte og merker ikke at døden inntreffer. Det skjer under søvn og første symptom er døden (det vil si at ingenting virker galt før barnet dør).

Jeg er glad for at jeg med sikkerhet vet at Mathias døde uten smerte, i senga mellom mamman og pappan sin. Han var god og mett, og hadde det varmt, trygt og godt sammen med de to som elsket ham høyest her i verden. Mathias rakk aldri å kjenne noe vondt i sitt lille liv, men opplevde kun kjærlighet og omsorg.
Det er god trøst for et mammahjerte og et pappahjerte.

Vi fortsetter å bygge opp livet vårt bit for bit. Men det mangler en brikke for å gjøre livet helt perfekt. Den biten kommer aldri tilbake... Men for å prøve å få litt lys inn i tilværelsen begynte vi å prøve på en lillesøster eller lillebror til Mathias i januar.

6 måneder tok det, før testen lyste positivt mot meg den 3.juli. Mathias skal bli storebror! Jeg skal bli mamma igjen!! Men det er like skummelt som koselig. Hva om noe skjer med denne babyen også? Hva om den dør? Overlever jeg å miste to? Vi får heldigvis verdens beste svangerskapsomsorg. Vi har oppfølging på alle bøyer og kanter, og jeg føler meg så trygg som jeg kan egentlig. Vi har allerede vært på en ultralyd. Men det var for tidlig å se noe, så vi skal dit igjen om noen dager. Da får jeg se punktummen min. Da skal jeg slappe av litt mer.
Dette svangerskapet skal jeg nyte til det fulle. Akkurat som med Mathias. Jeg skal bli tobarnsmor!! En i magen og en i himmelen!  Livet smiler endelig et skeivt smil i denne retningen også....

PS: Vi var på ultralyd i dag og fikk se en sprell levende liten spire! 3,5 mm lang og med bankende hjerte!=D Jeg er 6uker+3dager på vei i dag!=)